Tannbleking
I dag er det blitt vanlig å fokusere veldig på utseendet, og et hvitt smil betraktes av mange som en viktig faktor for å se pen ut.
Hvilke tenner kan blekes?
Ikke alle tenner kan blekes. Sunne og naturlige tenner hvor fargestoffer ikke har trengt inn, kan ikke blekes. Det samme er tilfellet når tennenes emalje er slitt, slik at dentinet(tannbenet) innenfor skinner gulaktig gjennom, eller hvis tannen sitter litt i skyggen av de andre og ser mørk ut. Skyldes misfargingen at det har vært gamle amalgamfyllinger i tennene, kan de heller ikke blekes. Hvis misfargingen derimot skyldes fargestoffer fra mat og drikke som er trengt inn i tennene fra utsiden, er det gode muligheter for å bleke tennene. Det gjelder også for en mørk rotbehandlet tann der fargestoffene kommer fra blodet inne i tannen. Misfarginger som er kommet inn i tennene mens de dannes, på grunn av arvelige sykdommer, medisinbruk eller slag på melketennene, kan i utgangspunktet også blekes. Men misfargingene ligger ofte så lant inne i tannen at det må blekes mye for å oppnå bare en liten forbedring.
Hvordan virker blekemidler?
I dag brukes hydrogenperoksid enten alene eller blandet med karbamidperoksid i forskjellige konsentrasjoner, avhengig av hvilken blekemetode som brukes. Blekemiddelet fås enten som tykk gelé eller som lakksompensles på tennene. Når blekemiddelet kommer i kontakt med tannene, frigjøres oksygen. En kjemisk prosess bryter ned store fargede molekyler innen i tannen til mindre fargede molekyler. Dermed blir tannen lysere. Effekten av bleking avhenger av om blekemiddelet kan nå inn til misfargingene, og det er derfor vanskelig å forutsi hvor godt en bleking vil virke. Jo høyere konsentrasjon og jo lenger bleketiden er, desto bedre blir effekten.
Blekemetoder
Det er viktig å vite hvorfor tennene er blitt misfarget. Det avgjør nemlig om de i det hele tatt er mulige å bleke, og dessuten hvilke blekemetoder som må brukes. Det avgjør nemlig om de i det hele tatt lar seg bleke, og dessuten hvilke blekemetoder som må brukes. Behandlingen er forskjellig, avhengig av om det er snakk om misfarging innenfra eller utenfra. Er tannen rotfylt må den blekes fra innsiden ved intern bleking, er den ikke rotbehandlet bleks den utenfra med ekstern bleking. Derfor er det alltid viktig at du involverer tannlegen eller tannpleieren din før du begynner å bleke tennene dine. Tannlegen eller tannpleieren kan vurdere om du tåler en bleking og hvilken blekemetode som passer best for tennene dine.
Intern bleking
Intern bleking gjennomføres ved å legge blekemiddel inn i tannen hvor nerven tidligere var. Tann lukkes eller forsegles med en midlertidig fylling. Blekemiddelet skiftes ut én gang i uken til resultatet er passende – ofte etter 3-4 uker. Deretter lukkes tannen med en plastfylling. I 90% av tilfellene er dette et godt alternativ til å sette krone på tannen for å løse et misfargingsproblem. Men etter noen år kan det bli nødvendig med ny bleking på grunn av tiltagende misfarging av tannen.
Ekstern bleking
Ekstern tannbleking kan foregå hos både tannlegen, tannpleieren og hjemme hos deg selv. Begge metodene virker og holder like godt. Hos tannlegen kan blekingen utføres på ca 2 timer. Det brukes høy konsentrasjon av hydrogenperoksid, som gjør det nødvendig å beskytte tannkjøttet for å unngå etseskader. Noen bruker en lampe til å lyse på tennene under blekingen, men det er fortsatt ikke bevist at bleking blir bedre ved bruk av lampe. Enkelte lamper sender ut ultrafiolette stråler, så ansikt og tannkjøtt må beskyttes. Andre lamper varmer så kraftig at det kan være ubehagelig, og tennene kan tørke ut og se ekstra hvite ut like etter blekingen, men varer bare til tennene har trukket til seg ny fuktighet etter et par dager.
Fordelen ved å få tennene bleket hos tannlegen er at du unngår å få blekemiddel på slimhinnene, i munnen og ned i magen. Videre kan du få bleket bare en tann uten at det kommer blekemiddel på andre tenner. Bleking kan også gjennomføres med én behandling hos tannlegen.
Bleking hjemme kan utføres på flere måter. Den beste er at tannlegen eller tannpleieren lager en spesialtilpasset blekeskinne til blekemiddelet, som ikke berører tannkjøttet og holder blekemiddelet på plass i munnen. Den brukes om dagen eller natten til resultatet blir tilfredsstillende. Ved denne metoden beholder du blekeskinnen og kan gjenta blekingen på et senere tidspunkt hvis det er ønskelig.
Blekende tannkrem kan fjerne belegg på tannoverflaten i likhet med annen tannkrem. Noen tannkremer inneholder likevel partikler som sliper for hardt, gir tennene en ru overflate, og mer mottakelig for misfarging.
Bivirkninger ved bleking
Det er svært få bivirkninger ved bleking av rotfylte tenner, dvs intern bleking. Men tenner som har vært behandlet pga et traume (for eks. et slag) kan ved bleking få skader på roten.
Ved ekstern bleking kan man få vondt i tennene under prosessen, og smertestillende kan være et hjelpemiddel. Symptomene forsvinner som regel etter noen dager, og det er ingenting som tyder på at nerven tar varig skade. Har du følsomme tannhalser i utgangspunktet, bør du vurdere om bleking er noe for deg.
Tennenes emalje påvirkes av svak etsing i overflaten, som ikke er farlig eller alvorlig hvis emaljen er intakt. Er emaljen etset bort (erodert) pga høyt inntak av brus og/eller frukt, bør man være forsiktig med bleking. Er emaljen borte er man utsatt for misfarging fordi dentinet innenfor er mer porøst. Etsingen gjør også tennene mer mottakelig for nye fargestoffer, og inntaket av farget mat og drikke bør begrenses like etter bleking. Bleking bør derfor ikke gjentas oftere enn annethvert år.
Tannkjøttet kan også irriteres av blekemiddel. Ved høye konsentrasjoner av hydrogenperoksid kan det forekomme etsninger. Man har vært bekymret for at blekemidler er kreftfremkallende ved hjemmebleking. Der er imidlertid ikke bevist når blekemiddel brukes i den konsentrasjon og på den måten det anbefales i dag. Men bleking må ikke utføres på personer med følsomme slimhinner, eller som er arvelig disponert for munnhulekreft. Ved graviditet og amming bør man unngå bleking.
Tannlege Thor Ø. Mikkelsen
Referanse:
Ulla Pallelsen, Københavns Tandlægeskole
